Flemming´s bildeblogg.: Finnmarks-tur 3

Det begynner å bli tid for å snu nesen sørover igjen.Det var bare en ting til jeg måtte prøve.

Velkommen til Finnmarks-tur 3

Nå som jeg allikevel var så langt nord, så kunne det ikke skade å ta en svipp-tur videre på denne Rv. 890 som GPS'n min hadde problemer med å finne. Som tenkt, så gjort.

Men hvor lenge var Adam i Finnmark? kun få km. Før enda en bom dukket opp. Her står en finne og venter.

Han hadde vel ikke noe valg. Det hadde jeg. Ikke flere timer med venting.Det var egentlig litt synd. For her kunne jeg ha hatt en mulighet til å få se både Båtsfjord og Berlevåg. Kanskje til og med Syltefjord og Store Molvik?

Nåvel, man kan ikke få alt man ønsker seg her i verden, - slik med én gang. Man får håpe man får komme tilbake. Dette blir fjellene i den retningen jeg kom fra, da jeg kjørte over Ifjordfjellet.

Og igjen innover mot Tana Bru.

Der borte på bakketoppen kommer denne isveien innpå, - nå fra høyre.

Ikke lange turen ned til elva.

Og gjen, Tana-elva nesten rett sørover.

Når det er kuldegrader, er ikke dette så veldig glatt. Det blir det først med mildvær, -og litt regn.

Denne gangen skal jeg svinge over brua. Shell ville ha 299,- for å bytte ei kompositt-gassflaske. Hva finnene ville ha, tenkte jeg ikke over før handelen var av-seg-gjort. Ville bli litt dumt å gjøre om det kjøpet.

Nå ble veien lagt etter E6 sørover. Et stykke.

Her har jeg kommet til Polmak, som ligger på andre siden. Har har de også en "isvei". Men denne er begrenset kun til 2 tonn.

Lite vannføring i en av landets beste lakse-elver, men det kommer vel mere.

Finnland på andre sia.

Likefør det blir å svinge til venstre.

Grei beskjed. Nå er jeg snart på finsk side.

Grei skilting.

Grensa går sånn ca. midt i elva. Hva med om man da drar opp en finsk laks? Hva blir tollen på den tru?

Denne tollstasjonen er nok også betjent. Vi er jo som kjent ikke medlem av EU. Foreløbig.

Mye likt den informasjonen finnene møter hos oss.

Så var det de rette linjene.

De ble søvndyssende, ...

...og det ble påkrevende med en pause. Men hva gjorde det? Køya sto klar. Uforskammet herli'.!

Så var det på'n igjen. Men med kaffe-"bøtta" full, ble turopplevelsen en helt annen.

Finlands-kartet er funnet fram, for også denne veien sørover ble litt "kronglete", og hadde vært kjørt av oss kun en gang tidligere. For ni år siden.

Her ved Kaarganen går Rv. 94 av nordvestover opp til Karigasniemi, - inn i Norge og enten fortsettelse Rv. 92 til Karasjok, eller nordover tilbake til Tana Bru.

Finnene har også sine reinsdyr.

Her ved Ineri tar jeg av på Rv. 955 mot Kittlä. På tide å komme seg mere vestover, før det ender opp med en stor omvei.

Og fotolyset daler i kapp med sola.

Ble litt fascinert av størrelsen på husnummeret.
"Jeg bor i nr. 3570".

Grei beskjed.

Kunne ikke love å kjøre 100 km / t, men det kunne ha vært fristende med en annen bil.

Ved Pokka ble det en litt lavere vei-standard, men med samme vei-nummer.

Ved Köngäs ble det en smule forvirring. Litt snøfokk, litt sliten, litt sulten, litt lite lys, - det var nok til at jeg til feil retning og dro nordover. Etter noen få km. følte jeg mere enn jeg så at dette bar feil avsted. Det ble 5 km. feil,men skjønte etter hvert at Tepasto var ikke mitt sted. Så det ble Sirkka i stedet.

Dette virket som et rimelig stort ski-senter, og her var mange norske biler å se.

"Landet" 17:15 den 28.02, og skulle "bare" lage meg litt middag, - og ta en aldri så liten dupp, - før jeg tok meg en tur inn på butikken. Var på tanken å fylle diesel også.

"Fyr'n" var justert til 1, maten var fortært, og køya var inntatt. Dermed var verden forøvrig totalt glemt.

Brå-våknet med det for øye at NÅ skulle jeg på butikken. Bare så synd at klokka hadde passert 05:00

Ble vár over at det hadde blitt litt kaldere i løpet av nattetimene, så oppmerksomheten gikk for over til om starteren NÅ ville slå inn.

Gusjelov!!

Nå var jeg nesten på samme lengdegrad som Muonio, hvor jeg overnattet på tur nordover.

Men i stedet for å kjøre lit nord-vest-over på Rv. 79 til Muonio, - fortsatte jeg heller sørover til Kittilä, hvor jeg også tanket diesel.

I Kittilä pensa jeg over på Rv. 80, og passerte Ylläsjärvi og Kurtakko, før jeg ankom Kolari. Like før rundkjøringa inn på E8 Rv. 21, ble det en hurtigspurt inn på kunde-toalttet. Klokka var 06:55, og de hadde heldigvis åpnet litt tidligere enn plakaten tilsa. FLAKS!!!

Litt sør om byen var der det overgang til Sverige.

Igjen krysser jeg grensa til Sverige,...

...og kjører over Muonio-elven...

... ved Kaunisjoensuu.

Så et stykke nedover Rv. 403 til Pajala. Og her var det vel på det kaldeste på turen. Men heldigvis ikke hva det hdde vært kun uker FØR turen.

Da hadde den krøpet under minus 40.Denne brua kjenner vi igjen. Over Tores-elva.

Igjen Shell-stasjonen i Pajala i sikte.

Kun en kort sightseeing...

før turen fortsatte sørover. Da husket jeg å ha glemt frokosten i dag.

Greit, ut på første og beste buss-lomme.

Oppe ved ôverkalix måtte jeg igjen over ei elv. Før jeg igjen kunne svinge sørover på Rv. 99.

Like etter å ha svingt til venstre og inn på Rv. 99, ligger en trivelig kiosk og spisested. Et godt tegn på det, er alle de bilene og trailerne som jeg har sett innom her, de gangene jeg passerte.

Må nesten beundre ser litt sære måten svenskene parkerer bilene sine. Ikke alle, heldigvis, men noen helt spesielt utvalgte virker det som. Ja ja, det blir vel alltids vår, - også i Nord-Sverige.

Det ble en kort handletur innom Överkalix, innom Norrfjerden, like nord for Piteå,

- for å tanke på to stasjoner etter hverandre.

Jeg måtte inn å spørre både på Q8-stasjonen, OG Statoilstasjon:

Er norske kredittkort så kriminelt belastet, at eierne ikke kan få ut mere diesel enn for rundt 500,- ??

Vet ikke helt om jeg ble så beroliget av svaret, - som lod:

ALLE utenlandske kreditt-kort har denne begrensningen.

SÆRLI*!!!

Igjen sank sola ned i vest.

Jeg hadde passert Skellefteå, Buerå, Løvånger, Åneäset og Bygdeå, - hvor også Trafikkanten Spisested lå. Bare på "feil side" av veien...

..da jeg fikk øye på denne beskjedne "bensert'n" ved Säver.

Der var rett nok litt "kronglete" tilkomst, men det kunne også være en fordel ang. uønskede "gjester".

Særlig når jeg fikk stå på motsatt side av motorveien.

Ved stikkontakten. Også her ble vi enig om strømprisen. Hundre spenn, sa svensken.

Da var klokken blitt 16:45, og i dag den første dagen i mars hadde vært en kjekk dag å kjøre bil på.

Det skulle bli verre.

Vinden hadde "dratt seg opp" i løpet av natta, men jeg måtte nå fortsette, etter å ha vært inne å takket for meg.

På slike strekninger var det fånyttes å prøve å kjøre forbi. Snøen i venstre fil var nok til at det ikke ble hverken krefter eller fart nok til å forsere i normale hastigheter.

Sikten var ikke det verste.

Denne farkosten ante jeg ville bli et problem. Langt i fra.Når jeg "ga til kjenne at jeg ville forbi, slapp han gasspedalen, og jeg var forbi på 45 sekunder. Det hjelper på å ha litt trafikk-forståelse.

Men denne gangen var det værgudene som regjerte. Og det gjorde de til gagns denne dagen.

58 km. til avkjøring fra E4'an.

Disse midt-delerne som svenskene har valgt, er jeg meget skeptisk til. Hva hjelper det om vaierne skal hindre sammenstøt, på stolpene kutter opp bilen i småbiter,

- lik en hakkelsmaskin som vi kuttet opp halmen med, - i forrige århundre.

Når hele sia på bilen forsvinner, er det sjåførens tur å bli hakkemat til ulven. Om ikke bilen har stanset da.

Da er det bedre å ligge på plassen sin,

til en trailer kommer å skubber til meg. Det har jeg fått erfaring med.

Örnskjöldsvik måtte jeg bare innom Q8-stasjonen, for der viste jeg det fantes kapable folk som kunne hjelpe. Disse nyinnkjøpte vindusviskerne, hadde nå løsnet så mange ganger på grunn av været,

så det gikk bare ikke lengre.

Han bak skranken trudde han hadde noen overganger som kunne passe, men nei. Ikke engang tapre forsøk på å tilpasse de, lyktes. Med andre ord, - billig trenger ikke nødvendigvis være bra.

Det måtte en investering til, og som erfaringen hadde vært, - jo lengre nord, dess bedre utvalg i butikken. Nå ble et par 10-liters vannkanner for drikkevann anskaffet i samme slengen. De passet som hånd i hanske under klesskapet.

Det ble avgang fra Örnskjöldsvik 12:25, - inne på Rv. 335, og været ble bare bedre og bedre.

Litt tankegymnastikk ble nødvendig for å passere Sollefteå...

...og Långsele, - før jeg kom meg inne på Rv. 87 og sør-vestover til Bispgården,

som skulle lede meg mot Östersund. Det ville bli en bra omvei om jeg kjørte helt ned til Sundsvall, for SÅ å kjøre mot Östersund.

Like etter Bispgården er det et sted som heter Døde Fallet, og som er noen jettegryter.

Dieseltanken begynte igjen å bli tom, og ved Hammarstrand skulle det være diesel å få kjøpt.

Svingte til venstre inn på Rv. 323, over ei bru med en foss til venstre som het Hammarforsen, hmm.

Det er de jo også en vals som heter. Javel? Stammer den herfra ja kanskje?

Joda, opp den lille bakken, der var det en stasjon, eller rettere sagt, noen pumper. Men mere hadde jeg heller ikke bruk for, - denne gangen

I farten greide jeg å glemme å spørre om noen ved disse pumpene kanskje kjente til valsen jeg spekulerte på. Men sjansen var "forlorat".

Været hadde holdt seg stabilt, og disse karene hadde redskapen som skulle til for å holde veiene farbare. Med skjær fran, og under, samt skråplog bak og salt eller sand på planet, skulle de vel være ganskje godt hjulpen for sin oppgave.

Men så ble det plutselig litt kaldere.

Da kan man så vidt skimte Storsjön, Frösön, og muligens Östersund langt der framme.

Skiltets klare tale.

Denne rundkjøringen er formidabel. Rett fram til "stan", til høyre heimover.

"Feier'n" er ute å kjører.

Igjen dette med parkering.

Ved Ytterån kunne man merke en vær-forandring igjen.

Det ble nok dårligere vær.

Men hvor mye verre?

Ved Mattmar var det ennå opphold.

Ved Mörsil kom de første så snøfnuggene.

Her til venstre var det i sin tid en restaurant, hvor man kunne få opptil 13 forskjellige sildsorter.

I dag sto det på en stor plakat over døra:

Live Streptease.

Ja ja, - verden forandrer seg.

Jerpen, det blir vanskelig å få skarpe bilder. Her går jo som kjent Rv. 336 til høyre forbi Kallsön til Verdal.

Kabelbanan til Åreskutan går ikke i dag.

Dette været og denne kaféen drar meg tilbake flere tilår. Den gang i lag med ti andre sjåfører med hver sin buss. Det ble en trasig tur.

Det begynner å tette seg til.

Nå har mannnskap kommet seg ut på vegen.

Vegen er stengt.

Men da noen ungdommer sto og bivånte det som skjedde, spurte én om det var noen forandringer til det bedre. Det var det for øyeblikket, og hvis de ville prøve, kunne de gjøre det, - PÅ EGET ANSVAR.

Fem personbiler, -og en bobil dro avgårde.

Like etter denne hengeren, viste jeg det var en rimelig bratt bakke, så jeg lot ungdommen kjøre i fra meg. Kom de ikke opp denne bakken, slapp jeg å kjøre rett i de bakfra. Kom de opp, kunne jeg holde på farten i håp om å komme opp.Jeg så den siste som nesten var på toppen, så da forsto jeg at de hadde kommet igjennom eventuelle snøskavler.

Men det var nok mere snøfokk i vente.Vi stanget oss gjennom noen snøfonner ved Gevsjön, men ved Tangböle ble det stoppet jeg på en bakketopp. På neste topp var det flere som ikke haddde kommet lengre, så jeg parkerte med motor og parklys på, og varmet meg litt boksmiddag. Det blåste ikke så mye at det var noen fare, og bodelen var tett nok for vindkastene. Jeg hadde mat og varme, og kunne til og med titte litt på TV'n mens jeg venter på noen reaksjoner.

Noen kom i retur, og da måtte jeg ut med snøskuffa for å måke litt. Da var vinterjakken, topplua og vottene gode og ha. Men det var ikke noen iskald vind. Gradestokken sto på rundt 5-6 minus.

Etter hvert kom det flere biler. Da skjønte jeg at heler ikke fra andre siden var det helt stengt. Det ble så jeg lurte meg framover, - bit for bit etter å ha snakket med en større van som hadde kommet fra norsk side.

Da en enkel tankbil kom, skjønte jeg at nå måtte det ha blitt noen åpninger.

Like bortenfor neste parkeringsplass, lå det en trailer i "diket", og da en liten kranbil kom kjørende, la jeg meg på hjul. Jeg var redd for at veien kunne bli helt stengt om noen skulle begynne å dra opp denne traileren. Frykten var grunnløs. Kranbilen var bare på rekognosering i tilfelle små biler sto fast.

Jeg kjørte fra til Ånn der hvor veien krysser over jernbanen, og mens jeg ventet på en annen parkeringsplass, kom brøytebilen med en buss i hælene. Igjen la jeg meg på hjul, og bussen stanget seg igjennom de få skavlene som var forbi Enkroken og Storvallen fram til grensa ved Storlien.

Jeg kjørte ned til Enang og la meg på en dertil egnet parkeringsplass. Da bikka klokka akkurat 24:00

Det var herlig å legge seg.

Jeg var i farta igjen 08:50, og kjørte ned til Statoil på Stjørdal. Bilen så ikke ut, så jeg måtte vaske før jeg kunne presentere Ford'n for han jeg skulle besøke oppi Selbu.

Denne stasjonen vekker også minner, da jeg i 1076 utvidet sertifikatet til klasse II. Og mye av "teorien" og skole-erfaringer ble løst på kafeteriaen som kan skimtes lengst til venstre.