lørdag 23. mars 2013

Finnmarks-tur 4

Dette blir siste del av Finnmarks-turen.
Dette ble både en innholdsrik, lang og lærerik tur.

Velkommen til Finnmarks-tur 4.

Dette er siste dag av den offisielle delen av turen. Kjell Gunnar har hentet posten, og har heldigvis bestemt seg for å bli med en tur til Romsdalen.
Han har nettopp konstatert at nå kommer det ikke mere snø fra taket, - på de neste timene.

Vi kjører gjennom Selbu, og har passert Tømra. 

Dette er Garberg.

Her er de både bensinstasjon, butikk, meieri, sagbruk,-
mens senteret med skoler, hotell, kommunale bygg og et kjøpeseter ligger noen km. lenge opp i bygda.
Der ligger også Årsøya som skal ha sine tilstelninger også i sommer.

Da har vi kjørt forbi Tydal, og har nesten kommet til Stuggudalen.
Kan kanskje virke litt rart at det ikke ble noen bilder fra Selbu sentrum og Tydalen, men slik går det når man har kjørt så mange mil alene, og plutselig får noen i bilen å snakke med.

Men jeg prøver å ta meg pent inn igjen. Stu-sjøen skal vi halvveis rundt for å komme oss opp på fjellet til høyre utenfor billedkanten der framme.

Væktarstua, - hotellet i Tydal.

Og kirka ,nesten side om side på hver sin side av veien.

Dette er vel den tyngste bakken på turen opp Langsvola.

74 km. til Røros, 39 km til Brekken.

Her er en målestasjon, som sikkert kan gi verdifulle data om været. Kanskje spesielt på denne årstiden.

Dette var i sin tid, - det jeg vil kalle en mye mere "trivelig" vei å kjøre med sitt grusdekke og gras mellom hjulsporene. Det idylliske forsvant da veien ble oppgradert til helårsvei. Vel vel, vanskelig å få både i pose og sekk.

Litt vind var det jo, men ubetydelig for fremkommeligheten da vi kjørte her.

Men dette været skal man slettes ikke undervurdere. Det tar bare minutter før vinden øker så kraftig at forholdene forandrer seg drastisk.
Herfra kan man, -  i bedre vær, -  se til høyre et vann som heter Riasten. Og en sommeråpen vei som kommer opp fra Ålen i Gauldalen. En dal som går parallelt til Røros. Vi skal ned til Brekken, før vi svinger mot Røros.

Her står redskapen klar til bruk.

Da blir det straks mere bjørkeskog, og med en gang mindre fare for gjennføken vei.

Da er vi snart nede ved et større vann som heter Aursunden som vi først får i front, men som vi siden kjører langsetter til Brekken.
Dette vannet er opprinnelsen til landets lengste elv som starter her ved den ene enden som heter Glåmos. Og som renner ut ved Halden.

Da har vi kommet ned til Brekken.
Til venstre går veien mot Vauldalen og Sverige. Til høyre mot Røros.

Denne lille bua kunne vi ikke få ha i fred, 
da den nye eieren overtok gårdsbruket.

Vi kjører på "baksia" (omkjøringsveien) av Røros, og parkerer på plassen til Rema 1000 bak slagghaugene for å koke oss litt kaffe. Vi fortjente en liten pause.

Vi er kommet inn fra Rv. 31 og inn på Rv.30  som kommer fra Støren i Gauldalen, og fortsetter via Røros og ned ned Østerdalen. Dette er like før vi forlater industriområde, og før vi kjører forbi Statoilstasjonen. Her går det en vei til venstre ned til Femund. På kartet står det Sørvika som er enden på denne veien. Hvorfor vegvesenet da har begynt å kalle det Synnervika, blir bare hoderystende spekulasjoner.
Mens min pappa levde på Røros, hadde vi en tur med båten Femunden II helt ned til Elgåa, og tok samme båten "opp igjen". En uforglemmelig tur.

Så passeres Os, - i Østerdalen. Tidligere meieriet til høyre. Dalsbygda hvor skiløper Johaug kommer i fra, ligger i dette området.
 

Like før Tolga, får vi øye på et flott stabbur. Slik kan jeg huske det har vært i mange år. 

Tolga,... 
... med heimplassen til en kjent fløytespiller ved navn Egil Storbekken. 

Da har vi kommet ned til Motrøen, - avkjørselen til Tynset til venstre, - på Rv. 30 over den flotte brua de har fått. Vi skal til høyre og snart inn på Rv. 3.

Der borte er veien vi kom ifra. Dette er et yndet sted for kontroller. Og for sikkerhets skyld, - en av landets dyreste fotografer. Vi kjørte over veien og inn på parkeringsplassen for å gå ut og markere vår syn på disse fotoboksene.

Savalen til høyre. Et kjent vintersportssted hvor de som trente var garantert snø. Har hørt mindre om akkurat det i de senere år. Det er vel ikke godt nok å trene heime i moderlandet lengre.


Vi kom ikke helt ned til Alvdal sentrum og Kjell Aukrust sitt "rike", da vi måtte ta av til høyre opp Rv. 29 mot Folldal og Hjerkinn.

Dette så Kjell Gunnar fram til. Her oppe i Foldalen, - ved Grimsbu Turistsenter,er det bygd opp en tro kopi av en BP-stasjon fra 60-tallet. Kjell Gunnar som er en samler av det som går under begrepet Auto, hadde to BP-pumper som han ga til formålet.Det var morro for han å få se igjen.

Tok meg den frihet å ta med et bilde hvor også Ford'n også ble med.

Kjell Gunnar hadde en bemerkning om at selve lampa inne i pumpa ikke skulle kunne sees. Han har sansen for detaljer.
Her var det solgt "Super" for 88 kroner, og 80 øre. Men dags-prisen var dessverre nullet ut.

Og dette er Grimsbu Turistsenter i Folldalen.

Lengre oppe i dalen, - ved innkjøringen til Folldal sentrum står denne hakka. Nå skal jeg trø varsomt, men synes å huske at en slik hakke ble kalt "Spisshakke", - i motsetning til ei "Flathakke".
Og igjen fra hukommelsen som aldri har vært det den burde være: Både Folldal Gruver, Røros Gruver og enda ei som jeg ikke husker navnet på, -holdt hvist driften på like lenge. I 333 år. Men rett meg gjerne om jeg farer feil.

Einunn-dalen bør sees når man kjører Folldalen. Dette er avkjørselen nede ved Alval-siden på Rv. 29

Dette er avkjørselen ved Folldal-siden på samme hovedvei.
Jeg har kjørt rundturen to ganger med buss, så da skulle det også gå godt med en bobil. Her oppe ligger også Dalholen hytteområde.
For den som vil til fjells, - rett nok på sommers tid, - er dette en fin anledning. Om det er noen setrer der oppe som har noen form for servering, vet jeg ikke.

Oppe ved Hjerkinn ligger Hjerkinn Fjellstue med Ridesenter.

Og like ved ligger Eystein-kyrkja. Den er litt vanskelig å se fra veien. Ei fin lita kirke, som brukes mye av turgåere i området.

Vel inne på E6, retning Dombås, - ligger Hageseter. 

Virker også som en populær plass å kjøre innom for en god tallerken rømmegrøt om ikke annet. Flere "fastboende" campingvogner.

Strekningen her mellom selve Hjerkinn , - med Dovregubbens Hall, -  og til Fokkstua, er et yndet område for fotografering av forskjellige fuglearter.
Spesielt sør for Dovregubbens Hall er det mange parkeringsmuligheter. Og her står plakater om hvilke fugler som hekker hvor, - og når. Et yndet område for fugletittere.

Og da har vi kommet fram til Fokkstua.

Like før man begynner på det bratteste pariet ned til Dombås, står et skilt med navnet Hondurju. Kan det være et sørsamisk ord på reinsdyr?

Middag på Frich's kafeteria på Dombås.

Her har vi kjørt forbi Kjøremsgrende, og kan ane Lesja kirke midt i dalen.

Like forbi Lesja sentrum ligger Landhandelen. Drevet i generasjoner, men sikkert for simpelt for etterkommerne å drive videre.

 Vi passerer både Lesjaskog og Lesjaverk og likeså Aaheim som driver med lastebil og campingplass.

Da har vi også passert skisenteret Bjorli, som har hatt en formidabel utvikling i de årene jeg har bodd i Romsalen. Like etter kjører vi under jernbanen, hvor denne jerbanebrua ble prøvd sprengt under 2. verdenskrig. Vi er ennå i Oppland fylke, men like nedenfor dette stedet kommer vi inn i Møre og Romsdal.

Bruaseth med sitt "Der ingen kunne tru,... har vært på denne gården og laget reportasje.

Og denne beskjedne lille fossen som er til høyre like ved bilen, - blir helt "vill" i vår-månedene. Her kan du få spylt bilen din, - i alle fall på den ene siden.

Vi har igjen passert flere attraktive steder og severdigheter. Enda en foss like før Verma som jeg ikke er kar til å huske navnet på, men med en kiosk som ligger nesten "midt i "fosse-gåvve" på vårparten.
Samt tettstedet Verma, hvor så å si alle kjellermurene er høyere på "ner'-siden", - og Åndalsnes som er kommunesenteret i Rauma kommune. Her ble det også i det herrens år, - som jeg har glemt (80-tallet) hvor det ble bygd en diger boreplattform.
Så tar jeg heller med beskjedne Veblungsnes, som i alt for mange tilfelle kommer i skyggen av Åndalsnes som ligger kun på andre siden av elva Rauma.

Det var her billed-brevet strandet på et annet forum.

E136 skal nå få en enda mere sikker vei. Nå mellom Måndalen, - som vi nettopp har passert, -og Vågstranda. Begge stedene i Rauma kommune.
En viktig veistrekning for alle, - men kanskje spesielt for Sunn-møringer og Romsdalinger.
Her blir innslaget på den nye Vågstrand-tunnelen, som jeg personlig heller ville ha kaldt Farkvam-tunnelen til minne om denne gården vi kan se rett fram der borte. Her blir, -  etter hvert , - det ene innslaget på denne nye tunnelen.


Og slik aktivitet blir det kø av. Men det tror jeg de fleste trafikanter i distrikt denne gang tar med knusende ro, når de vet hva som er i vente.


  For en dårligere veistubb skal man lete med lys og lykte etter. Spesielt når man tar i betraktning at her går det vogntog-kolonner på søndagskvelder, og også ellers i uke, - like mange som det går etter E6 sør for Trondheim. Ikke for ingenting at Møre og Romsdal blir kalt for "eksportfylket".
 

Og de trailerne som her trafikkerer  treffes også her, - på en vei som egentlig er for smal. Her blir kantsteinen på yttersiden skjøvet millimeter for millimeter ut i sjøen, mens fjell-nabbene på andre siden får snøen strøket av seg med ei kapellside av en trailer i motsatt retning. Og det mens all annen trafikk også går på samme veien samtidig.
Og alt dette på en vei som henger på noen bolter i fjellet som er fra krigens dager. Det er daglige undre som her skjer at det går så godt som det gjør. La oss håpe at de undrene fortsetter til tunnelen er ferdig, - og klar til bruk.

Da har vi passert det andre innslaget til tunnelen på Vågstranda, passert Hjelvika som også får sine to nye bruer over ei elv, - i en sving hvor det kan bli livsfarlig glatt på to alt for smale bruer.
Så er vi inne i Vestnes kommune, og kan skue på Romsdals-alpene som ligger som kulisser for Tresfjord. En av kommunens to større fjordarmer. Den andre heter Tomrefjord.
Så har vi passert Vikebukt, - som skal ta i mot den ene enden av den nettopp påbegynte Vestnesbrua, - samt Daugstad som er en annen av kommunens små grender.

Inne i Tresfjorden har vi det vi trenger til det daglige opphold. Til og med en vaskehall på vår Best-stasjon som jeg skal besøke når det blir litt mildere i været.

Her begynner Heggelia, som egentlig aldri skulle ha vært bygd, da den hver vinter blir stengt med bom ved første snøfall. Bilbergingselskapet like ved har hatt mangt et oppdrag med å dra opp utlendinger, både oppi Heggelia, og litt lengre opp på Ørskogfjellet mot Sunn-Møre.

Da har vår nye nabo flyttet inn i flunkende nytt hus, og har den samme fantastiske utsikten som oss. Hvor vi ser langt inn i fjellheimen til den ene siden, mens vi ser rett til Molde den andre veien. Ikke rart jeg trives godt heime. 

Da kan Ford'n ta seg en velfortjent pause. Den har vært eksemplarisk hele den lange turen på 4861 km. Tross både påkjørsel, kolonnekjøring og snøfokk.

Jeg har fått lære å kjøre bobil på vinterføre, - fått testet ut vinteregenskaper på både bil og bodel, og funnet ut at dette er slettes ikke noe dårlig valg.
Takk for følget.
Flemming